Dag 1: Buenos Aires / Ushuaia
Vår reise går fra øya Tierra del Fuego og den sørligste byen i verden – Ushuaia.
Om bord blir det velkomstmøte med kapteinen, som presenterer sitt mannskap og de kunnskapsrike medarbeiderne som vil gjøre sitt ytterste for å berike vår ekspedisjon. Det blir en gjennomgang av skipets sikkerhetsprosedyrer, og vi forteller om programmet for de kommende dagene.
Om kvelden seiler vi gjennom naturskjønne Beagle Channel, før vi setter kurs for Drake Passage og Antarktis.
Dag 2–3: Drake Passage
Drakestredet er det åpne havområdet som skiller Antarktishalvøya fra Kapp
Horn og Sør-Amerika. Her møtes Atlanterhavet og Stillehavet – og når varme havstrømmer fra nord møter Sørishavets kaldere, tyngre og mindre saltholdige vannmasser, skapes den antarktiske konvergens. Mens det kalde vannet synker, bringes næringsstoffer til overflaten, noe som gjør området spesielt rikt på fisk og dyreliv. Her vil du kunne se albatross og mange andre sjøfuglarter.
Under overfarten kan du høre en serie med fascinerende foredrag om bord, og lære mer om underverkene vi snart vil møte i Antarktis. Foredragene gir deg innsikt i kontinentets enestående dyreliv, dets historie, oppdagere og forskere. Du får også en grundig innføring i de strenge retningslinjene til Antarktistraktaten og IAATO, koalisjonen av turoperatører som er opptatt av å verne dette sårbare miljøet.
Kursen vår går mot nordspissen av kontinentet, Antarktishalvøya og Sør-Shetlandsøyene. Vi satser på å ankomme Antarktis på dag 3.
Dag 4–10: Antarktis
Antarktis er et endeløst isøde, et kontinent som byr på overveldende naturinntrykk. På denne reisen vil våre gjester få innblikk i historiene til de store oppdagelsesreisende som har vært her før oss, mens vi følger i deres spor i et uforanderlig, avsides og storslått landskap.
Her bestemmes dagsprogrammet vårt av været, vinden og isforholdene. Sikkerhet er høyeste prioritet, og det er skipets kaptein som må ta den endelige avgjørelsen om hvor vi seiler og når. På denne turen krysser vi den sydlige polarsirkelen (S 66°33’39”) og seiler videre til Marguerite Bay på vestsiden av Antarktishalvøya.
Marguerite Bay
Jean-Baptiste Charcots første kone var lite begeistret for hans lange ekspedisjoner og skilte seg fra ham fordi hun følte seg forlatt. Hans andre kone, Marguerite, støttet og oppmuntret ham – og i takknemlighet gav han denne fantastisk flotte bukten navnet Marguerite Bay.
Det er et sted som svært sjeldent får menneskelig besøk. De reisende som kommer hit, får oppleve isdekkede øyer og et fantastisk fjellandskap som er få forunt å se. Marguerite Bay er keiserpingvinens eneste kjente hekkested på den vestlige delen av Antarktishalvøya. Av miljøhensyn er selve hekkeplassen spesielt beskyttet og ingen har adgang, men det er gode sjanser for at vi får se keiserpingviner i nærområdet. Det er flere forskningsstasjoner, både gamle og nye, langs denne bukten. Rothera-basen på Adelaide-øya er British Antarctic Surveys største base på kontinentet og et viktig logistikksenter for Antarktis. Den har moderne laboratorier og fasiliteter for en rekke forskningsfelter.
På Stonnington Island finner vi «Base E», som engelskmennene etablerte i 1950-årene, samt «East Base», som ble etablert av en amerikansk ekspedisjon i 1939–41. Kontreadmiral Richard Byrd valgte selv hvor basen skulle ligge. Øya oppkalte han etter hjembyen til oppdageren Nathaniel Palmer. Besøk til disse stasjonene avhenger av vær- og isforhold og tillatelse fra stasjonsmesteren på Rothera-basen.
Her kan du bli bedre kjent med de andre stedene som vi håper å besøke. Den endelige reiseruten bestemmes av kapteinen og blir kunngjort om bord.
Deception Island, Sør-Shetlandsøyene
Da den britiske handelsmannen William Smith i 1819 var i ferd med å seile rundt Kapp Horn, ble briggen «Williams» ført sørover av en kraftig storm – og det var slik Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget. På en senere ekspedisjon, sammen med marineoffiseren Edward Bransfield, oppdaget Smith også Antarktis. Ifølge historikere, derimot, er det egentlig tyskeren Thaddeus von Bellingshausen som skal ha æren for denne siste oppdagelsen; han ankom verdens sydligste kontinent bare tre dager før Smith, da han var på oppdrag for den russiske marinen.
Et av høydepunktene på Sør-Shetlandsøyene er Deception Island, en ringformet øy som er 12 km i diameter. Da deler av fjellveggen rundt vulkankrateret på Deception Island falt sammen, strømmet havet inn og fylte krateret, og en ypperlig naturlig havn ble dannet. Innseilingen til denne havnen er en 200 meter bred passasje som kalles Neptune’s Bellows (Neptuns belg), på grunn av ulelyden vinden lager når det blåser.
Det er en liten undersjøisk fjelltopp her som gjør passasjen veldig grunn på den ene siden. Dermed har skipene bare 100 meter til rådighet når de skal navigere. Etter at vi er trygt igjennom «Neptuns belg», ser vi Whaler’s Bay på styrbord side av skipet. Så tidlig som i 1905 ble denne bukten benyttet av hvalfangstskuter, og i 1912 ble den norske basen Hektor etablert for å håndtere hvalkjøtt og beinrester fra hvalfangsten. Såfremt værforholdene tillater det, går vi i land ved Whaler’s Bay.
Half Moon Island, Sør-Shetlandsøyene
Half Moon Island (Halvmåneøya), en to kilometer lang øy som ligger like ved den pittoreske Livingstonøya, er en perle i det antarktiske landskapet som byr på overraskende variasjoner. De forrevne klippene er tilholdssted for store kolonier med ringpingviner (Pygoscelis antarcticus), taremåker (Larus dominicanus), rødnebbterner (Sterna paradisaea), antarktisslirenebb (Chionis alba) og wilsonstormsvaler (Oceanites oceanicus). En rekke selarter besøker øya regelmessig.
På stranden ligger fortsatt rester av en gammel treskute. Ved vestenden av øya ligger Teniente Camara-stasjonen, der enorme argentinske flagg er malt direkte på de oransje bygningene. Half Moon Island byr på flotte muligheter for den fotointeresserte, og de mange dyrene og fuglene som har sitt hjemsted her, er perfekte modeller som villig lar seg avbilde med det særegne antarktiske landskapet som malerisk bakgrunn.
Yankee Harbour, Sør-Shetlandsøyene
Selfangere begynte tidlig å bruke Yankee Harbour på Greenwich-øya som base for sine operasjoner. Denne naturlige havnen er beskyttet av en kilometerlang landtunge som strekker seg ut i en svak halvmåneform. I dag er selfangerne borte – og stedet er blitt en yndlingsplass for weddellseler, krabbeetersel, antarktisk pelssel og sjøelefanter. Hovedattraksjonen i Yankee Harbour er de 4000 bøylepingvinene som hekker her. Også sørhavsjoen finner seg godt til rette, og mang en besøkende har sett harde kamper utspille seg mellom pingvinene som prøver å beskytte ungene sine, og den hissige rovfuglen som prøver å brødfø sine små.
Utsikten fra Yankee Harbour er praktfull! Herfra ser man utover McFarlane-stredet mot Livingstonøya, og innover Bransfield-stredet, der et stort antall hvaler kommer fordi de finner rik tilgang på næring.
Cuverville Island
Cuverville-øya ligger ved det vakre Errera-stredet og har den største kolonien av bøylepingviner (Pygoscelis papua) på Antarktishalvøya. Cuverville-øya ble oppdaget i 1897 av den belgiske Antarktis-ekspedisjonen til Adrien de Gerlache, og den er oppkalt etter en fransk viseadmiral.
Seilasen gjennom Errera-stredet er en storslått opplevelse. Det er grunt i disse vakre farvannene, drivende isfjell setter seg gjerne fast og kan beskues i lengre tid. Du kan oppleve det hele fra vår utsiktssalong, mens kapteinen navigerer skipet trygt mellom isfjellene.
Neko Harbour
Den dype og fjordaktige Andvord-bukten strekker seg langt innover Antarktishalvøya. Fra innerste punkt er det bare fem mil til Weddellhavet. Bukten er omkranset av fjell og blåhvite isklipper der isbreene slutter brått. Et frodig dyreliv forsterker naturopplevelsen – her er bøylepingvin (Pygoscelis papua) i stort antall, og kanskje ser du sjenerte vågehval bryte havflaten. De finner god tilgang på mat her. Neko havn, som ligger lunt til innerst i bukten, er oppkalt etter fabrikkskip som lå for anker her i hvalfangsttiden tidlig på 1900-tallet. Her er også en argentinsk hytte der mange har søkt ly i årenes løp.
Neko på Antarktishalvøya er et av de stedene i Antarktis der man kan være rimelig sikker på å få fast jord under føttene når man går i land.
Paradise Harbour
Dette stedet fikk sitt beskrivende navn av de historiske hvalfangerne. Når det stormet som verst var det hit de kom for å søke ly. Beskyttet for vær og vind fra det nærliggende Gerlachestredet, gir Paradise Harbour en sjelden mulighet til å foreta en ilandstigning på fastlandet, og har noen av de flotteste utsiktspunktene på Antarktishalvøya. Her finner vi den argentiske basen oppkalt etter Almirante Brown, iren som grunnla landets marine. En chilenske forskningsstasjonen Gonzàlez Videla ligger ved Waterboat Point og skuer over stredet mot Lemaire Island; denne er navngitt etter to medlemmer av en mislykket ekspedisjon som overvintret her i 1922. Almirante Brown-basen måtte gjenoppbygges etter at en lege gikk amok og satt fyr på bygningene i 1984.
Lemaire Channel
Lemaire Channel ble oppdaget av den tyske handelsmann og hvalfanger Eduard Dallmann i 1873. Det var imidlertid Adrien de Gerlache, som i 1898 krysset og kartla dette 11 kilometer lange og 1,6 kilometer brede sundet, som gav det navn etter sin belgiske kollega Charles Lemaire. Det har ry på seg for å være en av de vakreste passasjene i Antarktis. Hverken ord eller bilder kan fange denne magiske opplevelsen. Reisen gjennom sundet gir oss et glimt inn i hva som fascinerer oss i Antarktis.
Landskapet er storslått, både innbydende og fryktinngytende, og samtidig grovskåret og skjørt. På en klar dag kan Lemaire Channel fortone seg som en konsentrert opplevelse av hele Antarktis.
Petermann Island
Hvalfanger og handelsmann Eduard Dallmann oppdaget også denne øya, og han oppkalte den etter den tyske geografen August Petermann. Øya er imidlertid bedre kjent for sin tilknytning til vitenskapsmannen Jean-Baptiste Charcot, som spilte en nøkkelrolle i to franske Antarktis-ekspedisjoner, i 1904–07 og 1908–10. På denne siste ekspedisjonen overvintret Charcot og mannskapet fra hans spesialbygde skip «Pourquois-Pas?» IV på Petermann Island, med godt selskap av adeliepingviner og blåøyet skarv (Phalacrocorax atriceps).
Øyas beliggenhet i naturskjønne Penola Channel gjør den velegnet for å speide etter isfjell og hval, og det er flott utsikt over til Antarktishalvøya. Her er det en argentinsk tilfluktshytte, en plakett til ære for Charcots franske ekspedisjon, og et kors til minne om tre medlemmer av den britiske kartleggingsekspedisjonen av 1982, som døde her.
Port Lockroy
Britene bygget sin base på Goudier Island i Port Lockroy i 1941 og forlot den i 1962. Deretter stod den tom helt frem til 1996, da den ble restaurert og omgjort til et museum. Siden er dette blitt en av kontinentets mest besøkte attraksjoner – et sted som gir oss et glimt av hvordan en base i Antarktis artet seg i 1950-årene. Fortsatt står uåpnede hermetikkbokser i skaphyllene, og halvt-århundre gamle bøker og blader ligger i salongen. Bøylepingvinene som hekker rundt hovedbygningen, er blitt vant til de besøkende. I museet finner man også en suvenirbutikk som selger postkort, t-skjorter og caps, samt et postkontor. Frimerkesamlere vil være interessert i sjeldne Antarktis-frimerker og førstedagsbrev. Alle postkort og brev som sendes fra Port Lockroy, utstyres selvfølgelig med spesielt Antarktis-frimerke og stempel.
Wilhelmina Bay
Fjellene og breveggene rundt Wilhelmina-bukten byr på et dramatisk landskap av isformasjoner – store og små isfjell flyter omkring og danner et skulpturlandskap i evig forvandling. Bukten tiltrekker seg hval og sel, og for hvalfangere var dette tidligere et glimrende jaktområde. Et synlig bevis på denne fortiden er det norske hvalfangstskipet «Guvernøren», som ligger delvis nedsunket her. Hvis været og isforholdene tillater det, tar vi en nærmere titt på vraket fra Polarcirkel-båtene våre. Da det oppstod brann om bord på det 3433-tonn tunge fartøyet, kjørte kapteinen med vilje skipet på grunn for å redde mannskapet og lasten. I dag tjener vraket som utkikkspost for trøtte terner og andre sjøfugl, og som fortøyningsplass for en og annen sjelden seilbåt.
Antarctic Sound
Rett som det er knekker enorme isflak løs fra ismassivet som dekker Antarktis. De sterke strømmene i Weddellhavet skyver mange av disse isflakene nordover og inn i stredet Antarctic Sound, som går mellom nordøstspissen av Antarktishalvøya og Joinville-øygruppen. Vittige tunger har gitt stredet kallenavnet «Isberggaten». Det er en imponerende variasjon i størrelse og form på isflakene, som kan være flere kilometer lange. Enkelte isfjell minner mest om skulpturer.
Det var Otto Nordenskiölds svenske Antarktis-ekspedisjon i 1901–04 som døpte stredet etter sitt skip «Antarctic», som før øvrig hadde norsk kaptein, den erfarne og respekterte Carl Anton Larsen. Du får høre den dramatiske historien til denne ekspedisjon, og hva som skjedde etter at skipet ble knust av ismassene. I det 48 km lange stredet Antarctic Sound lever det ca. en halv million adeliepingviner (Pygoscelis adeliae), samt bøylepingviner (Pygoscelis papua), leopardsel og spekkhoggere.
Brown Bluff
Brown Bluff ligger på spissen av Antarktishalvøya. Landskapet er dominert av den rustfargete vulkanske klippen som ruver hele 745 meter over havoverflaten. På strendene ligger store lavaklumper som ble slengt utover under forrige vulkanutbrudd. Området byr på et rikt fugleliv, og blant artene som hekker her er adeliepingviner (Pygoscelis adeliae), bøylepingviner (Pygoscelis papua), taremåker (Larus dominicanus) og flekkpetreller (Daption capense). Weddellsel er ofte å se i sjøen her.
Dersom været tillater det, vil vi kanskje gå i land og vandre blant pingvinene på stranden. Vår erfarne guide kan imidlertid fortelle deg at den beste måten å oppleve pingvinene på, er å sitte stille mens disse artige og nysgjerrige fuglene utforsker sine omgivelser og fortsetter ufortrødent med sine gjøremål. Du vil raskt skjønne at noen ser på disse pingvinene som naturens søteste komikere.
Dag 11–12: Drake Passage
Mens baugen peker nordover, og mens inntrykkene fra Antarktis fortsatt er ferske, inviteres vi til å få en enda dypere innsikt om Antarktis.
Avstanden fra Antarktishalvøya til havnebyen Ushuaia på Argentinas sørspiss er ca. 950 kilometer. I godt vær tar denne seilasen rundt 40 timer. På vår reise nordover fortsetter vi vår foredragsserie og oppsummerer våre erfaringer i Antarktis.
Dag 13: Ushuaia / Buenos Aires
Trygt tilbake fra Antarktis seiler vi inn i havnen i verdens sørligste by, Ushuaia.
Vi legger til kai i Ushuaia om morgenen. Byen som påberoper seg å være verdens sørligste, ligger på øya Tierra del Fuego, sør for Magellanstredet – og her ender vår sjøreise.
Ilandstigning blir på formiddagen, etter frokost.