På våre seilinger tilbyr vi et bredt utvalg av utflukter – og hver reise er unik. Beskrivelsen her er kun veiledende. Den endelige reiseruten bestemmes av kapteinen og blir kunngjort om bord.
Dag 1: Buenos Aires/Ushuaia
Vår reise går fra øya Tierra del Fuego og verdens sørligste by – Ushuaia.
Om bord blir det velkomstmøte med kapteinen, som presenterer sitt mannskap og de kunnskapsrike medarbeiderne som vil gjøre sitt ytterste for å berike vår ekspedisjon. Det blir en gjennomgang av skipets sikkerhetsprosedyrer, og vi forteller om programmet for de kommende dagene.
Om kvelden seiler vi gjennom naturskjønne Beagle Channel, før vi setter kurs for Drakestredet og Antarktis.
Dag 2-3: Drakestredet
Drakestredet er det åpne havområdet som skiller Antarktishalvøya fra Kapp Horn og Sør-Amerika.
Her møtes Atlanterhavet og Stillehavet – og når varme havstrømmer fra nord møter Sørishavets kaldere, tyngre og mindre saltholdige vannmasser, skapes den antarktiske konvergens. Mens det kalde vannet synker, bringes næringsstoffer til overflaten, noe som gjør området spesielt rikt på fisk og dyreliv. Her vil du kunne se albatross og mange andre sjøfuglarter.
Under overfarten kan du høre en serie med fascinerende foredrag om bord, og lære mer om underverkene vi snart vil møte i Antarktis. Foredragene gir deg innsikt i kontinentets enestående dyreliv, dets historie, oppdagere og forskere. Du får også en grundig innføring i de strenge retningslinjene til Antarktistraktaten og IAATO, koalisjonen av turoperatører som er opptatt av å verne dette sårbare miljøet.
Dag 4–10: Antarktis
Antarktis er et endeløst isøde, et kontinent som byr på overveldende naturinntrykk. På denne reisen vil våre gjester få innblikk i historiene om de store oppdagelsesreisende som har vært her før oss, mens vi følger i deres spor i et uforanderlig, avsides og storslått landskap. På denne reisen vil vi seile så langt inn i Weddellhavet som vær og is tillater. Vi utforsker området i samme ånd som Otto Nordenskiölds svenske Antarktis-ekspedisjon. Weddellhavet er spesielt interessant, men et meget sjeldent besøkt område ved Antarktishalvøya.
I Antarktis avgjøres dagsprogrammet vårt av vær-, vind- og isforholdene. Sikkerhet er alltid høyeste prioritet, og det er skipets kaptein som må ta den endelige avgjørelsen om hvor vi seiler og når. Beskrivelsen her er derfor veiledende – den endelige reiseruten bestemmes av kapteinen og blir kunngjort om bord.
Her er noen av stedene som vi satser på å besøke:
Deception Island, Sør-Shetlandsøyene
Da den britiske handelsmannen William Smith i 1819 var i ferd med å seile rundt Kapp Horn, ble briggen «Williams» ført sørover av en kraftig storm – og det var slik Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget. På en senere ekspedisjon, sammen med marineoffiseren Edward Bransfield, oppdaget Smith også Antarktis. Ifølge historikere, derimot, er det egentlig tyskeren Thaddeus von Bellingshausen som skal ha æren for denne siste oppdagelsen; han ankom verdens sydligste kontinent bare tre dager før Smith, da han var på oppdrag for den russiske marinen.
Et av høydepunktene på Sør-Shetlandsøyene er Deception Island, en ringformet øy som er 12 km i diameter. Da deler av fjellveggen rundt vulkankrateret på Deception Island falt sammen, strømmet havet inn og fylte krateret, og en ypperlig naturlig havn ble dannet. Innseilingen til denne havnen er en 200 meter bred passasje som kalles Neptuns belg (Neptune’s Bellows), på grunn av ulelyden vinden lager når det blåser her.
En liten undersjøisk fjelltopp gjør passasjen grunn på den ene siden. Dermed har skipene bare 100 meter til rådighet når de skal navigere. Etter at vi er trygt igjennom Neptuns belg, ser vi Whaler’s Bay på styrbord side av skipet. Så tidlig som i 1905 ble denne bukten benyttet av hvalfangstskuter, og i 1912 ble den norske basen Hektor etablert for å håndtere hvalkjøtt og beinrester fra hvalfangsten. Såfremt værforholdene tillater det, går vi i land ved Whaler’s Bay.
Half Moon Island, Sør-Shetlandsøyene
Half Moon Island (Halvmåneøya), en to kilometer lang øy som ligger like ved den pittoreske Livingstonøya, er en perle i det antarktiske landskapet som byr på overraskende variasjoner. De forrevne klippene er tilholdssted for store kolonier med ringpingviner (Pygoscelis antarcticus), taremåker (Larus dominicanus), rødnebbterner (Sterna paradisaea), antarktisslirenebb (Chionis alba) og wilsonstormsvaler (Oceanites oceanicus). En rekke selarter besøker øya regelmessig.
På stranden ligger fortsatt rester av en gammel treskute. Ved vestenden av øya ligger Teniente Camara-stasjonen, der enorme argentinske flagg er malt direkte på de oransje bygningene. Half Moon Island byr på flotte muligheter for den fotointeresserte, og de mange dyrene og fuglene som har sitt hjemsted her, er perfekte modeller som villig lar seg avbilde med det særegne antarktiske landskapet som malerisk bakgrunn.
Yankee Harbour, Sør-Shetlandsøyene
Selfangere begynte tidlig å bruke Yankee Harbour på Greenwich-øya som base for sine operasjoner. Denne naturlige havnen er beskyttet av en kilometerlang landtunge som strekker seg ut i en svak halvmåneform. I dag er selfangerne borte – og stedet er blitt en yndlingsplass for weddellseler, krabbeetersel, antarktisk pelssel og sjøelefanter. Hovedattraksjonen i Yankee Harbour er de 4000 bøylepingvinene som hekker her. Også sørhavsjoen finner seg godt til rette, og mang en besøkende har sett harde kamper utspille seg mellom pingvinene som prøver å beskytte ungene sine, og den hissige rovfuglen som prøver å brødfø sine små.
Utsikten fra Yankee Harbour er praktfull! Herfra ser man utover McFarlane-stredet mot Livingstonøya, og innover Bransfieldstredet, der et stort antall hvaler kommer fordi de finner rik tilgang på næring.
Antarctic Sound
Rett som det er knekker enorme isflak løs fra ismassivet som dekker Antarktis. De sterke strømmene i Weddellhavet skyver mange av disse isflakene nordover og inn i stredet Antarctic Sound, som går mellom nordøstspissen av Antarktishalvøya og Joinville-øygruppen. Vittige tunger har gitt stredet kallenavnet «Isberggaten». Det er en imponerende variasjon i størrelse og form på isflakene, som kan være flere kilometer lange. Enkelte isfjell minner mest om skulpturer.
Det var Otto Nordenskiölds svenske Antarktis-ekspedisjon i 1901–04 som døpte stredet etter sitt skip «Antarctic», som før øvrig hadde norsk kaptein, den erfarne og respekterte Carl Anton Larsen. Du får høre den dramatiske historien til denne ekspedisjonen, og hva som skjedde etter at skipet ble knust av ismassene. I det 48 km lange stredet Antarctic Sound lever det ca. en halv million adeliepingviner (Pygoscelis adeliae), samt bøylepingviner (Pygoscelis papua), leopardsel og spekkhoggere.
Brown Bluff
Brown Bluff ligger på spissen av Antarktishalvøya. Landskapet er dominert av den rustfargete vulkanske klippen som ruver hele 745 meter over havoverflaten. På strendene ligger store lavaklumper som ble slengt utover under forrige vulkanutbrudd. Området byr på et rikt fugleliv, og blant artene som hekker her, er adeliepingviner (Pygoscelis adeliae), bøylepingviner (Pygoscelis papua), taremåker (Larus dominicanus) og flekkpetreller (Daption capense). Weddellsel er ofte å se i sjøen her.
Dersom været tillater det, vil vi kanskje gå i land og vandre blant pingvinene på stranden. Vår erfarne guide kan imidlertid fortelle deg at den beste måten å oppleve pingvinene på, er å sitte stille mens disse artige og nysgjerrige fuglene utforsker sine omgivelser og fortsetter ufortrødent med sine gjøremål. Du vil raskt skjønne at noen ser på disse pingvinene som naturens søteste komikere.
Snow Hill Island
Som navnet tilsier, er dette en nesten snøhvit øy. Snow Hill-øya ligger like øst for Antarktishalvøya, den er 32 km lang og 10 km bred. Admiralty-sundet skiller øya fra James Ross-øya litt lenger mot nordøst. Begge er en del av Graham Land, og er den delen av Antarktis som ligger nærmest Sør-Amerika.
Snow Hill ble oppdaget den 6. januar 1843 av den britiske ekspedisjonen ledet av James Clark Ross. Han navngav den slik på grunn av kontrasten til Seymour-øyas bare mark, men var uviss om den hadde forbindelse med fastlandet. Først i 1902 ble det fastslått av den svenske ekspedisjonen under Otto Nordenskiöld at Snow Hill faktisk var en øy. I de tre årene han overvintret i området, brukte Nordenskiöld Snow Hill som base for å utforske Antarktishalvøya og de nærliggende øyene.
James Ross Island
James Ross Island er en stor øy utenfor østkysten av Antarktishalvøya – mellom dem ligger stredet Prince Gustav Channel. Øya strekker seg 64 kilometer i nord/sør retning. Høyeste punkt er 1630 meter over havet. Den ble grundig kartlagt i 1903 av Otto Nordenskiöld og den svenske Antarktis-ekspedisjonen. Nordenskiöld oppkalte den etter Sir James Clark Ross, som oppdaget øya da han i 1842 ledet en britisk ekspedisjon til området.
Vega Island
Vega Island er en liten øy nordvest for James Ross Island og Antarktishalvøya. På Vega Island er det funnet et stort antall verdifulle fossiler, som spenner fra krittiden til paleogen (tidligere betegnet tertiærtiden). Funnene har gitt innsikt i kritt-paleogen-utryddingen, en økologisk katastrofe som inntraff for ca. 65,5 millioner år siden. Da ble alle dinosaurer utryddet – bortsett fra forgjengerne til fuglene. Funnene fra Vega utgjør noe av den beste dokumentasjonen på dette.
Den første dinosauren som ble oppdaget i Antarktis, var ankylosaurus, en planteeter beskyttet av tykke benplater, funnet på James Ross Island i 1986. Den andre var en hypsilophodon, oppdaget av British Antarctic Survey på Vega samme år. Dette var en nettere dinosaurus som gikk på to bein, også den. Et av de mest interessante funn som er gjort på øya, er Vegavis iaai, en fugleart som levde side om side med mer primitive flyvende dinosaurer. Den minner mest om en gås eller and.
Trinity Peninsula/Prince Gustav Channel
Trinity Peninsula ligger på Antarktishalvøya og strekker seg 130 km nordøstover. Prince Gustav Channel ble oppkalt etter kronprins Gustav av Sverige i 1903 av Otto Nordenskiölds svenske Antarktis-ekspedisjon. Dette sundet ligger mellom Antarktishalvøya og James Ross Island. I 1995 ble det meldt at ismassivet som lenge hadde blokkert sundet, var i ferd med å gå i oppløsning. Sjøområdet som nå var eksponert, var mellom 600 og 800 meter dypt. Studier av sedimenter viste at for mellom 2000 og 5000 år siden var sundet åpent om sommeren. I tiden før og etter dette var sundet stengt av is. Det viser seg at sundet har vært åpent i perioder som er sammenfallende med lokal oppvarming. For 1900 år siden vokste ismassivet i Prince Gustav Channel tilbake igjen – og forble intakt inntil ganske nylig. Det er grunn til å tro at tilstanden til slike ismassiv er en klar indikasjon på klimaforandringer.
Cuverville Island
Cuverville-øya ligger ved det vakre Errera-stredet og har den største kolonien av bøylepingviner (Pygoscelis papua) på Antarktishalvøya. Cuverville-øya ble oppdaget i 1897 av den belgiske Antarktis-ekspedisjonen til Adrien de Gerlache, og den er oppkalt etter en fransk viseadmiral.
Seilasen gjennom Errera-stredet er en storslått opplevelse. Det er grunt i disse vakre farvannene, drivende isfjell setter seg gjerne fast og kan beskues i lengre tid. Du kan oppleve det hele fra vår Panoramasalong, mens kapteinen navigerer skipet trygt mellom isfjellene.
Neko Harbour
Den dype og fjordaktige Andvord-bukten strekker seg langt innover Antarktishalvøya. Fra innerste punkt er det bare fem mil til Weddellhavet. Bukten er omkranset av fjell og blåhvite isklipper der isbreene slutter brått. Et frodig dyreliv forsterker naturopplevelsen – her er bøylepingvin (Pygoscelis papua) i stort antall, og kanskje ser du sky vågehval bryte havflaten. De finner god tilgang på mat her. Neko havn, som ligger lunt til innerst i bukten, er oppkalt etter et fabrikkskip som lå for anker her i hvalfangsttiden tidlig på 1900-tallet. Her er også en argentinsk hytte der mange har søkt ly i årenes løp.
Neko på Antarktishalvøya er et av de stedene i Antarktis der man kan være rimelig sikker på å få fast grunn under føttene når man går i land.
Paradise Harbour
Dette stedet fikk sitt beskrivende navn av de historiske hvalfangerne. Når det stormet som verst, var det hit de kom for å søke ly. Beskyttet for vær og vind fra det nærliggende Gerlachestredet, gir Paradise Harbour en sjelden mulighet til å foreta en ilandstigning på fastlandet, og har noen av de flotteste utsiktspunktene på Antarktishalvøya. Her finner vi den argentinske basen oppkalt etter Almirante Brown, iren som grunnla landets marine. Den chilenske forskningsstasjonen Gonzàlez Videla ligger ved Waterboat Point og skuer over stredet mot Lemaire Island; denne er navngitt etter to medlemmer av en mislykket ekspedisjon som overvintret her i 1922.
Port Lockroy
Britene bygget sin base på Goudier Island i Port Lockroy i 1941 og forlot den i 1962. Deretter stod den tom helt frem til 1996, da den ble restaurert og omgjort til et museum. Siden er dette blitt en av kontinentets mest besøkte attraksjoner – et sted som gir oss et glimt av hvordan en base i Antarktis artet seg i 1950-årene. Fortsatt står uåpnede hermetikkbokser i skaphyllene, og halvt-århundre gamle bøker og blader ligger i salongen. Bøylepingvinene som hekker rundt hovedbygningen, er blitt vant til de besøkende. I museet finner man også en suvenirbutikk som selger postkort, t-skjorter og caps, samt et postkontor. Frimerkesamlere vil være interessert i sjeldne Antarktis-frimerker og førstedagsbrev. Alle postkort og brev som sendes fra Port Lockroy, utstyres selvfølgelig med et spesielt Antarktis-frimerke og stempel.
Wilhelmina Bay
Fjellene og breveggene rundt Wilhemina-bukten byr på et dramatisk landskap av isformasjoner – store og små isfjell flyter omkring og danner et skulpturlandskap i evig forvandling. Bukten tiltrekker seg hval og sel, og for hvalfangere var dette tidligere et glimrende jaktområde. Et synlig bevis på denne fortiden er det norske hvalfangstskipet «Guvernøren», som ligger delvis nedsunket her. Hvis været og isforholdene tillater det, tar vi en nærmere titt på vraket fra Polarcirkel-båtene våre. Da det oppstod brann om bord på det 3433-tonn tunge fartøyet, kjørte kapteinen med vilje skipet på grunn for å redde mannskapet og lasten. I dag tjener vraket som utkikkspost for trøtte terner og andre sjøfugl, og som fortøyningsplass for en og annen sjelden seilbåt.
Dag 11–12: Drakestredet
Mens baugen peker nordover, og mens inntrykkene fra Antarktis fortsatt er ferske, inviteres vi til å få en enda dypere innsikt om Antarktis.
Avstanden fra Antarktishalvøya til havnebyen Ushuaia på Argentinas sørspiss er ca. 950 kilometer. I godt vær tar denne seilasen rundt 40 timer. På vår reise nordover fortsetter vi vår foredragsserie og oppsummerer våre erfaringer i Antarktis.
Dag 13: Ushuaia/Buenos Aires
Argentinas sjarmerende og stolte hovedstad ønsker oss velkommen tilbake fra vår oppdagelsesreise – og ønsker oss en trygg tur videre hjem!
Ilandstigning blir på formiddagen, etter frokost.