De første tegnene på vikingtrusselen

Man tror at vikingtoktene i Storbritannia begynte i år 793 da St. Cuthbert-klosteret ble plyndret på øya Lindisfarne, ved kysten av Northumberland i Nord-England. Dette var et uprovosert angrep der fredelige og ubevæpnede munker ble brutalt drept eller tatt til fange, og alt de hadde av skatter ble frastjålet.

Nyheten om denne horrible hendelsen spredde seg fort. Dette ble tolket som et angrep på ikke bare folket på De britiske øyer, men også på religionen og verdiene deres. Flere andre klostre falt i perioden som fulgte, og vikingene fikk et rykte på seg for å være brutale hedninger. Det tok ikke lang tid før bosettinger og småbyer langs kysten også ble angrepet.

De første plyndringstoktene var små, men godt planlagte. Uansett hvor mange ganger vikingene ble bekjempet, kom de alltid tilbake med skip. Rundt år 850 overvintret menn fra nord på britisk jord, og de begynte å bygge bosettinger. De fikk raskt kontroll over Shetland, Orknøyene, Hebridene og store deler av fastlandet i Skottland. Det var de samme vikingene som grunnla de første handelsbyene i Irland: Dublin, Waterford og Wexford. Disse byene ble brukt som en base for å sette i gang angrep lengre inn på innlandet.

Den store hedninghæren

I år 865 ledet vikingen Guthrum, Ivar Beinlause og brødrene hans, Halvdan og Ubba, en hær som ankom East Anglia. De tok seg over til Northumbria, hvor de inntok York og etablerte et vikingsamfunn i Jorvik. Derfra angrep de kongedømmene i nærheten, som ikke kunne hamle opp med vikinghæren. I år 867 ble Northumbria det nordlige kongedømmet Danelagen.

Planen var å invadere Wessex, men kong Alfred av Wessex og mennene hans klarte å bekjempe vikingene og tvang dem tilbake til nord. I år 886 skrev Guthrum og Alfred under på en fredsavtale som definerte grensene til territoriene, og gjorde også avtaler om fredelig handel. På grunn av fredsavtalen var det fred mellom vikingene og engelskmennene i mange år. Dette førte til at den anglonordiske dialekten oppsto i mange deler av De britiske øyer.

Bilde: Shutterstock , Kjell Ove Storkvik og Shutterstock

En ny vikingtid

På tross av fredsavtalen mellom engelskmennene og vikingene, var det fremdeles problemer i forholdet. Engelske styrker kjempet for å få landet sitt tilbake, og vikingene fortsatte å dra på tokt i ny og ne. Når vikingangrepene ble enda mer hyppige i år 980, betalte de engelske styresmaktene vikingene for å beskytte seg mot ytterligere angrep.

Vikingene var derimot ikke fornøyd med summen de fikk, så toktene fortsatte. På grunn av dette krevde det engelske folket at man inntok en mer fiendtlig tilnærming når det gjaldt vikingene. I 1002 erklærte kong Æthelred av Wessex at alle dansker som levde i England, skulle bli henrettet. Dette ble senere kjent som massakrene på Sankt Brictiusdagen.

Da Svein Tjugeskjegg av Danmark hørte om dette, startet han en omfattende invasjon av England og plyndret helt til kong Æthelred flyktet. Dette gjorde at Svein kunne overta den engelske tronen selv i 1013, og dette markerte begynnelsen på flere tiår med dansk styre i England. Tjugeskjegg ble etterfulgt av sønnen sin, Knut den mektige. Harald Harefot fulgte etter på vegne av Hardeknut, før Hardeknut selv tok over tronen. Den siste i linjen var Edvard bekjenneren, som styrte frem til sin død i 1066.

Slutten på vikingtiden

Da kong Edvard døde, ble det uenighet om hvem som skulle være etterfølgeren hans. Samme år ledet Harald Hardråde en invasjon av England i et forsøk på å ta tronen, men invasjonen ble nedkjempet i slaget ved Stamford Bridge. Både Hardråde og de fleste av mennene hans ble drept der. Dette nederlaget har blitt beskrevet som slutten på vikingtiden i Storbritannia.

Det er over 1000 år siden vikingtiden opphørte i England og De britiske øyer. Nå til dags kan man kun lese om vikingenes terrorisering i historiebøker, men rester av livet, kulturen og språket deres eksisterer fremdeles, så det er mulig å få et lite innblikk i hvordan livet her var for mange hundre år siden.