Galápagosøyene: En historie i utvikling
For rundt fem millioner år siden var det en rekke kraftige geologiske hendelser i Stillehavet, rundt tusen kilometer fra kysten av Sør-Amerika. Et område med varm mantel i jordskorpen sprakk, slik at store mengder lava strømmet ut og bygget seg opp til å bli vulkanske øyer over havnivå. Prosessen varte i noen millioner år, og resultatet ble en gruppe av steinete og ufruktbare øyer som var ugjestmilde for alt liv.
Etter at disse nye øyene hadde kjølt seg ned, kom forskjellige dyrearter til og begynte å kolonisere øyene. Det spekuleres i om disse nykommerne fløt over på store flåter av vegetasjon fra kysten i Mellom- og Sør-Amerika. Siden disse nye øyene lå så langt fra det kontinentale fastlandet, overlevde kun de mest hardføre skapningene. Ingen av disse var pattedyr. Ved ankomst måtte de raskt tilpasse seg det som for dem var et radikalt annerledes miljø. De som ikke klarte det, døde.
Dette gjorde at artene utviklet seg på en helt ny måte, fullstendig adskilt fra slektningene på kontinentet. Mange arter på Galápagosøyene er derfor så unike at de er klassifisert som endemiske, altså at de ikke finnes noe annet sted i verden. Da Darwin, en naturforsker fra attenhundretallet, reiste til øyene, ble det starten på den kjente boken hans om naturlig utvalg: «Artenes opprinnelse». Han hadde hatt en mistanke om at artene ikke var uforanderlige, og nå fikk han bekreftet at artene kunne utvikle og tilpasse seg til utfordrende og forskjellige forhold. Darwin så øygruppen som et «levende laboratorium», og til dags dato er den ansett å være verdens fremste sted for forskning i evolusjonsbiologi.
-
-
-
-
Bilde: Shutterstock og Getty Images
En utilsiktet oppdagelse
Den første personen til å sette sine føtter på Galápagosøyene var, så vidt man vet, den spanske biskopen i Panama, Tomás de Berlanga. Hans oppdagelse av øyene i 1535 var fullstendig utilsiktet, da han faktisk forsøkte å navigere mot kysten av Peru fra Mellom-Amerika på et apostolisk oppdrag. I stedet førte Panamastrømmen og en uventet sterk vind skipet hans mot Galápagosøyene. Da han gikk i land, fant han at det sydet av – slik han så det – skapninger med en merkelig atferd. «Fuglene her er så rare», skrev han senere til kongen av Spania, «de klarer ikke fly».
Pirater! De første besøkende til de fortryllende øyene
Noen ganger blir Galápagosøyene usynlige for det blotte øye, men det ikke like mystisk som det høres ut. En fin dis – lokalt kjent som garua – oppstår når kjølig luft over vannet blander seg med varmere luft, og gjør så øyene forsvinner i horisonten. Når disen forsvinner, blir øyene på like magisk vis synlige igjen. Dette uvanlige fenomenet er årsaken for kallenavnet Las Encantadas, som betyr de «forheksede» eller «fortryllende» øyene.
Sjømennene snakket stadig om de sagnomsuste øyene som dukket opp fra ingensteds, og i 1570 ble et kart over «Den nye verden» tegnet opp av den flamske kartografen Abraham Ortelius. Dette kartet sirkulerte i hele Karibia, og ble også brukt av sjørøvere som dro ut på tokt i Stillehavet på 1600-tallet. De tidligere udefinerbare øyene ble dermed, bokstavelig talt, satt på kartet og gitt det heller åpenbare navnet Islas de los Galápagos – som betyr «Øyene til kjempeskilpaddene».
Senere på 1600- og 1700-tallet, brukte sjørøverne Galápagosøyene som en trygg havn. Kjempeskilpadder viste seg å være ideelle til mat, siden de kunne holdes i live på skipet i måneder av gangen. Dessverre drepte sjørøverne tusenvis av disse dyrene som var lette å fange, og reduserte betraktelig bestanden av denne nøkkelarten for økosystemet på øyene. Så vidt vi vet etterlot de seg ingen skatter på øyene.
En epoke med mer fokus på bevaring
Da sjørøvernes storhets tid var over, kom hvalfangerne på 1700-tallet, og også de hadde en forferdelig innvirkning på øyene. Enda flere kjempeskilpadder ble drept, og i tillegg introduserte de dyr som rotter og geiter til øyene, som hadde svært ødeleggende effekt på de endemiske artene. Disse ødeleggelsene ble senere grunnlaget for å implementere sterke bevarings- og restaureringstiltak på Galápagosøyene.
Rundt 1920 kom mange europeere for å leve på de tidligere ubebodde øyene, de fleste av dem fra Norge. Snart kom det også folk fra andre land, og i 1959 – nøyaktig 100 år etter publiseringen av Darwins bok – ble øyene erklært nasjonalpark av Ecuador. Det tok ikke lang tid før konseptet med ansvarlig turisme kom, for å vise frem den vakre øygruppen uten å skade det skjøre økosystemet. Den nye rettesnoren var å verdsette og beskytte disse unike øyene. Vi menneskene var tross alt noen av de siste organismene som kom hit for mindre enn 500 år siden!
Du er det siste kapittelet i denne historien
Å besøke Galápagosøyene i dag er langt enklere enn før i tiden. Men i motsetning til de oppdagelsesreisende i ‘gamle dager’, ønsker vi å gi noe tilbake til disse fjerntliggende og vakre øyene, fremfor å ta noe. Store deler av øygruppen har sterk juridisk beskyttelse av UNESCO og regjeringen i Ecuador, og det er flere prosjekter på plass for å bevare dyrelivet og økosystemene. Vi vil selvfølgelig også sørge for at besøket vårt har så liten innvirkning som mulig.