Fram 2-ekspedisjonen: Sensasjonelt og dramatisk eventyr i Nord-Grønland
Polarhelten Otto Sverdrup og hans mannskap gjorde Fram II-ekspedisjonen til en av historiens mest resultatrike oppdagelsesferder.
”Kongen av arktisk navigering”. Det er ingen liten tittel Otto Sverdrup står igjen med etter et innholdsrikt ekspedisjonsliv i polare farvann. En stødig mann i ishavet, en solid kaptein gjennom de lange vintermånedene.
Otto Sverdrup er kjent som den tredje store polarhelten i Norge, med Fridtjof Nansen og Roald Amundsen ved sin side. Sammen med Fridtjof Nansen tilbakela han Grønland på ski i 1888, og med polarskuta Fram beviste de to eventyrerne i perioden 1893-1896 at et fartøy kunne drive med havstrømmen over Nordishavet.
Da Otto Sverdrup la ut på sitt tredje store eventyr i 1898, ledet han Fram og et mannskap på 15 mot uoppdaget land på Grønland, på en av historiens mest resultatrike ekspedisjoner.
Ut på tur
Etter suksessen med den første Fram-ferden med Fridtjof Nansen, stod investorene klare med fulle pengesekker. Norge var nære en unionsoppløsning med Sverige, og nasjonalhelter som Nansen og Sverdrup var akkurat det landet trengte. Solide 220 000 kroner ble gitt av bryggeribrødrene Amund og Ellef Ringnes og Axel Heiberg. Staten, på sin side, stilte med beskjedne 20 000 til reparasjon og nødvendige oppgraderinger. Når Fram forlater havnen den 24. juni 1898, er det med 15 menn ombord: Fem vitenskapsmenn, deriblant geolog Per Schei, kartograf Gunnar Isachsen, zoolog Edvard Bay, botaniker Herman G. Simmons, samt et mannskap på ti. I tillegg til å utforske nordlige Grønland og øyene nord for Canada, er ekspedisjonene vitenskapelige oppgave å undersøke sjødybde, dyreliv, flora og fauna.
Båten
Men før vi begir oss videre ut i skruis og polarforskning må vi snakke litt om båt. Fram er nemlig ikke en hvilken som helst skute. Hun er Nansen sitt spesialbygde ekspedisjonsskip. Stødig i isen – perfekt i ekstreme tilværelser. Problemet med andre polarskip var konstruksjonen. De ble skrudd ned i isen, og knust. Fram, derimot, ble konstruert nærmest som en kokosnøtt, med 75 cm tykke skutesider. Den baljelignende formen gjorde at Fram til forskjell ble skrudd opp av isen, og kunne drive av gårde med ismassene. Med dagens penger hadde Fram kostet over 18 millioner kroner.
I forkant av den nye ekspedisjonen ble hun fraktet til Larvik for ombygging. Et ekstra dekk og en ekstra salong ble montert, og flere lugarer ble anrettet for å gjøre det mer komfortabelt om bord. Det var imidlertid én ting Fram ikke var konstruert for, ironisk nok, og det var lange turer på åpent hav. Med sin tykke baljelignende form hører det med til skipets skjebne at hun til tider skal ha gjort mannskapet svært sjøsyke. Hva ofrer man ikke i vitenskapens navn?
Isbjørnbiff
Før den første overvintringen seiler Fram via Egedesminde, Godhavn og Upernivik sør på Grønland. Her tar de om bord 75 grønlandshunder, forsyninger, kull, vann og mat. Sverdrup foretrakk de sterke, vennlige grønlandshundene til sine ekspedisjoner.
Mannskapet jakter i påvente av de kalde månedene, og både moskuskjøtt og isbjørnbiff havner på tallerkenene. Hundene koser seg med hvalross og sel. Kane Basin blir Frams tilholdssted denne første overvintringen. Foran dem ligger Ellesmere Land, en ennå uutforsket polarøy på størrelse med nesten 2/3 av Norge.
Kappløp
Man skulle kanskje tro at mannskapet på Fram var alene i det fjerne, polare landskapet. Men, nei. Rundt århundreskiftet herjet det kronisk polfeber, og en dag treffer Otto Sverdrup ved en tilfeldighet den kjente amerikanske polarforskeren Robert Peary på isen. Peary var da på god vei mot Nordpolen.
Det gnager i Otto Sverdrup – skal også han gjøre et forsøk? Ideen om å bli den første på Nordpolen frister. Fram er den perfekte base, og han har mer enn nok av både provianter og hundesleder. Det blir med tanken. Kanskje la Sverdrup fra seg planene av respekt for Peary, eller kanskje han ikke orket konkurransen? Peary, derimot, fikk dårlig tid og hastet av gårde. Han endte riktignok opp som førstemann på Nordpolen, men måtte betale prisen med syv forfrosne tær.
Utforsker
Otto Sverdrup og mannskapet gjør andre store oppdagelser. Somrene blir brukt til å kartlegge is og øyer, og de jakter og samler inn vitenskapelig data, planter og fossiler. På en av kartleggingsekspedisjonene drar tre partier ut for å oppdage nye landområder. Til sammen har de med seg 54 hunder.
Otto Sverdrup og Ivar Fosheim oppdager en øy de døper Axel Heiberg, mens Isachsen og Hassel kommer over to øyer de navngir Kong Christian Land, etter den danske kongen, og Ellef Ringnes etter investoren. Sistnevnte er en øy på over 10 000 km2, hvor Isachsen og Hassel klarer kunststykket å kartlegge hele kystlinjen – en enormt imponerende bragd.
Livet i Grønlandsisen bringer også frem oppfinnergleden. Det gir opphav til en ny type primus: En patent som både smelter snø og samtidig koker opp mat og vann. Og i tillegg en ny telttype, som med sin doble teltduk forhindrer at rim faller ned fra taket.
Trussel
De fleste ekspedisjoner på den tid tok høyde for tre vintre i isen. Delvis på grunn av det tidkrevende arbeidet med innhenting av vitenskapelige prøver, men også på grunn av de korte, seilbare sommermånedene. De lange, kalde, mørke vintrene var en velkjent trussel for eventyrerne. Noen ganger endte det dessverre i tragedie. I løpet av bare tre måneder opplevde Fram II-ekspedisjonen to dødsfall: Legen Johan Svendsen skyter seg selv i teltet under en sledeekspedisjon på fastlandet. I et brev forklarer han mannskapet om sine dystre tanker, og at han har misbrukt morfin og kokain fra medisinlageret. Ikke lenge etter dør altmuligmannen Ove Braskerud av lungebetennelse. En sorg legger seg over ekspedisjonen.
Rekordkulde
På den tredje vinteren fryser Fram fast ved Gåsefjorden sørvest på Ellesmere Land. Etter mye motgang, med tap av gode venner og en nestenkatastrofe som involverte både brann og dynamitt, stiger stemningen på skuta. De feirer jul med en båt full av fersk mat, og synger og drikker. Ingen skjørbuk så langt øye kan se. Denne vinteren blir den kaldeste så langt, med fryktelige 50 minusgrader.
Under overflaten ulmer en trussel. Rekordkulden gjør isen enda tykkere, og når våren kommer blir det klart for Sverdrup at de slett ikke klarer å komme seg hjem til planlagt tid. Selv ikke sprengstoff får dem løs før en ny vinter siger på. Fram blir værende i ishavet en fjerde vinter.
Ny tid
Når Otto Sverdrup og ekspedisjonen endelig kommer hjem våren 1902, er det med kjølen full av potensielle forskningsresultater. Over 50 000 viktige vitenskapelige prøver ble brakt med hjem. Deriblant 2000 glass med virvelløse dyr, stein, fossiler og store mengder plankton. Data om is, jordmagnetisme og temperatur i de polare strøk.
Parat står norske, russiske, svenske, tyske og engelske forskere, klare for å bearbeide materialet etter fire år. Frams hjemkomst markerer på mange måter en ny tid, med oppmyking og mer vitenskapelig samarbeid på tvers av landegrenser og fagområder. Tre år etter er også unionsoppløsningen et faktum. I perioden frem til 1926 publiseres ikke mindre enn 39 vitenskapelige avhandlinger basert på funn under Fram II-ferden - en sensasjon i seg selv.
Eventyrlig
Mon tro hva Otto Sverdrup ville sagt i dag om han visste at Hurtigruten skulle seile i de samme farvann som Fram II-ekspedisjonen? Kanskje ville han fortalt historier om den spennende tiden, om kappløpet mot Nordpolen og den enorme interessen for alt det uoppdagede. Om pionertiden, sledeturene, kystlandskapet og de vakre vårdagene på Grønland. Den varmende solen og det gode kameratskapet om bord i Fram.
Kanskje han ville vinket oss av gårde - med en hilsen om en god ekspedisjon.
Tekst: Ingvild Telle