De første innbyggerne

Man tror at det paleo-inuittiske saqqaq-folket var de første menneskene som kom til Grønland, og de flyttet hit fra kontinentale Nord-Amerika i år 2500 f. Kr. Dette var før bronsealderen, rundt samme tid som den gropkeramiske kulturen eksisterte i Skandinavia. Det tøffe klimaet og den avsidesliggende beliggenheten på Grønland gjorde det vanskelig å overleve og bo der fast.

Immigrantgrupper fra flere land fulgte etter, og hver av dem tok med litt av sin egen kultur. Saqqaq-kulturen ble igjen der fra rundt 2500 til 800 f. Kr., sammen med Independence I-kulturen, som befant seg på Nord-Grønland fra rundt 2400 til 1300 f. Kr. Begge disse kulturene kommer antakeligvis fra separate grupper som opprinnelig kom fra Nord-Canada.

Rundt år 800 f. Kr. oppsto den såkalte Independence II-kulturen, som er identisk med dorsetkulturen og fulgte i fotsporene til Independence I-kulturen. Flere kulturer kom og gikk i hundrevis av år, frem til vikingene kom til Grønland rundt år 980. Thule-kulturen kom rundt år 1200, og innen den tid hadde de nyere dorset-inuittene etablert faste bosettinger på deler av øya.

Bilde: Karsten Bidstrup, Camille Seaman og Andreas Kalvig Anderson

En ny epoke

Man antar at europeere ble oppmerksomme på Grønlands eksistens tidlig på 900-tallet. Erik Thorvaldsson, en oppdagelsesreisende viking som også var kjent som Eirik Raude, beskrives som grunnleggeren av den første bosettingen på Grønland, i alle fall i følge flere islandske sagaer. Det sies at han fikk kallenavnet sitt på grunn av sitt flammelignende hår og skjegg, og fordi han var aggressiv og ofte så rødt.

Den rødhårete oppdagelsesreisende satte ut på en ekspedisjon fra Island på 980-tallet, og kom til slutt til sørvestkysten av Grønland. Øya var ubebodd da vikingene kom dit og bosatte seg, og Erik kalte øya for Grønland, som selvfølgelig betyr «grønt land». Han tenkte nok at navnet ville få landet til å høres mer forlokkende ut for andre. På tross av hvor islagt landet er i dag, er det sannsynlig at Grønland var ganske grønt på den tiden, spesielt i forhold til Island.

Erik etablerte et høvdingsete ved Brattahlið, nå kjent som Qassiarsuk, sør på Grønland. Andre reiste lenger nord og bosatte seg ved en fjord i nærheten av Nuuk (dagens hovedstad), og dette ga vikingene kontroll både i sør og i nord. Befolkningen var på rundt 2000 på det meste, og ulike inuitt-folk bodde i andre deler av landet. Ny forskning antyder at de to folkeslagene muligens bodde på de samme stedene samtidig.

Mange vikinger levde som bønder, med kyr, sauer og geiter. Andre var jegere og handelsmenn, og jaktet på hvalross, isbjørn og narhval for skinn og elfenben. De levde hovedsakelig på sel de jaktet, og solgte elfenben fra hvalross-støttenner til Europa. De eksporterte også tau, sau, sel og ull.

Kristendommen kom til øya rundt år 1000 via Leif Eriksson, sønnen til Eirik Raude. Leif, som ofte ble kalt «Leif den heldige», dro tilbake til Grønland etter en lang periode i Norge, farens hjemland. Han tok med seg kristne misjonærer som etablerte den første kristne kirken på Grønland. Kirken ble kalt Tjodhilds kirke etter kona til Erik. I dag kan du besøke en liten kopi av den originale kirken i Qassiarsuk.

Vikingsamfunnet overlevde på Grønland i rundt 500 år før de forsvant rundt år 1450–1500. Det finnes mange teorier om hvorfor samfunnet kollapset, alt fra gradvise klimaendringer som førte til et stadig mer utfordrende naturmiljø til konflikter med inuitt-folkene og tap av kontakter og støtte fra Europa. En annen mulig årsak var at det ikke var noen etterspørsel for elfenben, som nå ble importert fra andre land. Kulturell konservatisme og innavl i vikingmiljøet kan også ha spilt en rolle. Sannsynligvis var slutten av epoken deres et resultat av flere ulike faktorer.

Når du reiser med oss, får du en mulighet til å gå i fotsporene til disse tidlige oppdagelsesreisende og bosetterne, og du får oppleve en unik kultur som har blitt formet av flere hundre år med ulike kulturer og folkeslag.