En polarhistorie om forsøk og tragedie

Den første mannen som satte livet sitt i fare i jakten på rikdom og berømmelse, var den italienske navigatøren og utforskeren Giovanni Caboto (John Cabot). I 1497 seilte han på oppdrag fra England og kong Henrik VII. Han «oppdaget» det kanadiske polararkipelet på vegne av den britiske kronen, og gjorde krav på land i Canada. Det sies at han var den første europeeren som ankom fastlandet i Nord-Amerika etter vikingene.

Henry Hudson-ekspedisjonen i 1610 spilte en viktig rolle når det gjaldt å kartlegge øygruppa, men endte i tragedie i bukten som senere ble oppkalt etter Hudson. Mytterister tok kontroll over skipet hans og plasserte både ham, sønnen og lojale medlemmer av besetningen hans på en liten båt. De forsvant og ble aldri sett igjen.

I århundrene som fulgte, fortsatte letingen etter den legendariske ruten gjennom øygruppen. Det ble fortgang i kartleggingen av området etter at en hel ekspedisjon med 129 menn forsvant. De var en del av Franklin-ekspedisjonen, som forsvant i cirka 1845. Flere oppdrag ble sendt ut for å finne kapteinen, Sir John Franklin, de to skipene hans og besetningen, men ingen lyktes.

Bilde: Arnau Ferrer, Andrea Klaussner, Karsten Bidstrup og Sophia Granchinho

Flukt fra økonomiske problemer

Da Roald Amundsen forlot Oslo i 1903, kom han ikke tilbake til hjemlandet på tre år. Han hadde store økonomiske problemer med kreditorene sine da han dro, men det sies at legendariske Fridtjof Nansen gikk god for ham.

Han la ut til sjøs med en liten besetning på bare seks menn på det lille fartøyet «Gjøa», som var bygd for grunt vann. Besetningen var en blanding av vitenskapsmenn og erfarne sjømenn. Én av dem var løytnant i marinen, og en annen var en polarkokk som hadde vært med på den andre Fram-ekspedisjonen med Nansen fra 1898 til 1902. Deler av oppdraget besto i å måle den daværende beliggenheten til den magnetiske nordpolen.

Amundsen hadde studert notater og beretninger fra tidligere ekspedisjoner. Innen da hadde undersøkelser fra dr. John Rae flere tiår tidligere gjort det klart at den eneste muligheten var å holde seg så langt sør som mulig for å unngå sjøisen. Målet til Amundsen var derfor å være den første til å seile gjennom denne passasjen.

Lokale overlevelsestips

I likhet med de forrige ekspedisjonene, kom Amundsen og besetningen hans farlig nært katastrofe flere ganger. De kjempet seg gjennom ekstremvær, måtte slokke en brann i maskinrommet og ble nesten knust da skipet traff noen rev under vann. Det var kløkt og gode sjøferdigheter som reddet dem. De klarte å seile forbi Baffinøya, inn gjennom Lancastersundet og sør til Qikiqtaq (King William Island). Her overvintret de i to år på stedet som senere ble kalt Gjoa Haven (Gjøahavn).

De lokale netsilik-inuittene som bodde her, var villige til å hjelpe de oppdagelsesreisende. Kunnskapene de hadde om hvordan man overlever i det arktiske klimaet, viste seg å være svært viktige for Amundsen og mennene hans. De ga dem klær av skinn og lærte Amundsen hvordan man bygger igloer. Amundsen var veldig imponert over netsilik-inuittene, og tok mye inspirasjon fra dem. I ettertid skrev han at han og besetningen fint klarte å jobbe i temperaturer på -53 °C, takket være klærne fra lokalbefolkningen.

Seirende hjemkomst

Amundsens seilas gjennom Nordvestpassasjen var over da kan ankom Herscheløya i 1906. Deretter gikk han 800 kilometer på ski til Eagle i Alaska for å fortelle verden om bragden sin, før han gikk tilbake til Herscheløya for å bli med skipet igjen. Ekspedisjonen returnerte til Oslo i 1906. Amundsen og besetningen feiret seieren som de første til å seile gjennom Nordvestpassasjen med kun ett skip. Amundsen kunne også betale kreditorene sine.

I dag kan du utforske arktiske Canada ved å seile gjennom Nordvestpassasjen med Hurtigruten. Bli med oss og besøk lokalsamfunnene for å få vite mer om tradisjonene og levemåtene til inuittene, og gå i fotsporene til de store oppdagelsesreisende.