Da innlandsisen trakk seg tilbake etter siste istid for mer enn 10.000 år siden, kom det både mennesker og rein til Norge. Antagelig kom reinen først, og deretter fulgte jegerne etter. Flere arkeologiske utgravninger av steinalderboplasser har vist at de første menneskene som levde her i landet jaktet på rein. Det er altså mye som tyder på at reinen har holdt til på de nordligste landområdene på jorden (Canada, Alaska, Norge, Finland, Russland, Kina, Svalbard og Grønland) i veldig lang tid, og de har tilpasset seg de ekstreme kulde- og snøforholdene som råder på vinterstid.

Reinen er et hjortedyr der både bukker og simler har gevir som vokser hvert år. De lever av gress, blader, urter, reinlav og til og med sopp, som de graver opp fra snøen om vinteren. Bukkene er størst og veier rundt 70-150 kg og simlene er mindre og veier fra 40-100 kg. Kalvesesongen er fra april til juni.

I dag har vi både tamrein og villrein i Norge. Tamreinen viktig for samisk kultur og levemåte, og i Norge finnes den største konsentrasjonen av tamrein på Finnmarksvidda. Størstedelen av Nord-Norges areal brukes faktisk til reindrift. Reindriften utviklet seg fra en samisk veidemannskultur, men det er vanskelig å si helt nøyaktig når overgangen fra villreinjakt til tamreindrift skjedde. Trolig har det skjedd gradvis og over lang tid. Flokkene flyttes over lange avstander hvert år fra innlandet til kysten. Reinkjøttet har vært en viktig matkilde for urfolk i nordlige strøk av verden i lang tid. Reinen har også hatt en stor kulturell betydning, og den har også blitt brukt som trekkdyr.

I moderne tid har reinsdyr også blitt julenissens trekkdyr. I 1893 skrev den engelske forfatteren Clement Clarke Moore ”A visit from St. Nicholas” om julenissen og de åtte reinsdyrene som trakk sleden hans. Det niende reinsdyret Rudolf (han som var rød på nesen), ble introdusert i en amerikansk julefortelling og sang i 1939.