Skrei

Tradisjonen med Lofotfisket skal være minst 6000 år gammelt. Det viser i hvert fall arkeologiske funn av store mengder fiskebein og fiskekroker som er laget av bein. Men Vikingene var de første som hengte denne fisken på hjeller, tørket den og fraktet den ut i Europa.

Skrei er torsk, men ikke all torsk blir til skrei. Skreien er en torsk som vokser opp i Barentshavet. Skreien skiller seg også fra kysttorsken i utseende. Den er lengre og spissere i formen og har lysere tegninger. I tillegg er fiskekjøttet hvitere og fastere. Navnet kommer fra det norrøne ordet skreið som betyr fisk som skrider eller vandrer. Et passende navn for den vandrende atlanterhavstorsken som kommer til norskekysten for å gyte etter at den har fylt fem år. Når vi fisker skrei har den svømt tusenvis av kilometer fra Barentshavet for å treffe sin utkårede. Dette skjer på det samme sted der den selv ble unnfanget, i havområdene rundt Lofoten og Vesterålen. Så vi snakker ikke bare om langreist kjærlighet, men også at den trofast vender tilbake – hvert eneste år. Dermed har skreien fått kallenavnet ”kjærlighetsfisken”.

Mellom februar og april, når millioner av skrei kommer for gyte, gjør hundrevis av båter seg klar for det store lofotfisket. Fisket foregår vest og nord i Vestfjorden, mellom Bodø og Røsthavet, og strekker seg så langt tilbake som historie og muntlige overføringer rekker. Opp gjennom tidene har fiske etter torsk vært et viktig levebrød for tusenvis av mennesker. Man regner at Lofotfisket tok av for fullt rundt 1100-tallet, og hadde sin storhetstid på slutten av 1800-tallet, med omkring 30 000 fiskere. I dag ligger antall fiskere på rundt 3000-4000, og har holdt seg slik de siste 15 årene.