Oldtidssivilisasjoner og mysteriene i Sør-Amerika

Det antas at den første menneskelige bosettingen i Sør-Amerika ankom via Nord-Amerika ved å krysse Beringlandbroen fra Sibir for deretter å migrere sørover. Det tidligste arkeologiske beviset for bosettinger i Sør-Amerika er i Monte Verde, sør i Chile. Det strekker seg muligens helt tilbake til år 16 500 f. Kr.

Stamfedrene

Norte Chico-sivilisasjonen oppsto i Peru som et av de første uavhengige sivilisasjonssentrene i verden. Den første byen deres, Huaricanga, dateres til 3500 f. Kr. Det var den eldste byen i Amerika og en av de eldste byene i verden. Det antas å ha vært den eneste sivilisasjonen i Sør-Amerika som også var avhengig av fiske, og ikke bare landbruk, for å holde oppe befolkningen.

De artistiske landbrukerne

Nazca-sivilisasjonen blomstret mellom ca. 200 f.Kr. til 600 e.Kr i Peru, sentrert rundt det religiøse senteret i Cahauchi, et seremoniområde med pyramidehauger og et torg dedikert til et panteon av elementguder. Folket trodde at disse naturgudene kom til å hjelpe dem med livsviktig jordbruk ved å sende dem regn for å vanne åkrene deres, men formålet til templene i Cahauchi er fremdeles ukjent.

Nazca-folket var dyktige jordbrukere og lagde et omfattende underjordisk akveduktsystem, noe som gjorde det mulig for dem å produsere et mangfold av avlinger som inkluderte mais, squash, søtpotet, maniok, canna og til og med bomull og kakao. Rundt år 500 begynte imidlertid undergangen til sivilisasjonen, og innen år 750 hadde den falt fullstendig. Det antas, noe ironisk, at en større flom var delvis ansvarlig for undergangen.

Denne sivilisasjonen er også ansvarlig for Nazca-linjene, en serie praktfulle og enorme tegninger av figurer avtegnet i ørkengulvet i Pisco Valley. Disse anses som en type geoglyfer, og det finnes mange teorier om hvorfor linjene ble laget. En av teoriene er at de var en slags astronomisk innretting som hjalp nazcaene med planting og høsting av avlinger. Det er fremdeles ingen endelige teorier om hvorfor disse linjene ble laget, derfor er de fremdeles et mysterium.

De urbane planleggerne

Chimú-staten, som også er kjent som kongeriket Chimor, ble grunnlagt nært nåtidens Trujillo i Peru, og dukket opp rundt år 1000. Den opprinnelige fremgangen for Chimú skjedde i stor grad på grunn av jordbruksbragdene deres, som ble støttet opp av et omfattende vanningssystem.

På sitt høydepunkt dekket Chimor-hovedstaden Chan Chan omtrent 20 kvadratkilometer og hadde en befolkning på opptil 40 000. Byen var laget av en serie forhåndslagde blokker av støpt gjørme eller soltørket murstein. Bygninger og gater var innfelt med steinkantede kanaler og ledsaget av små kunstige innsjøer og brønner. De mest imponerende eksemplene på antikk arkitektur her er de store rektangulære palassområdene som ble brukt til kongelig opphold, lagringsanlegg, mausoleum og administrasjonssenter.

Folket i Chimú er best kjent for særegen ensfarget keramikk og metallarbeid i kobber, gull, sølv, bronse og tumbaga, en blanding av gull og kobber. De brukte østersskall som dekorasjoner, offergaver og en type valuta. Undergangen til Chimú-staten kom da inkaene erobret Chan Chan omtrent år 1470.

Arkitektene og ingeniørene

Inka-imperiet ble grunnlagt i 1438 og var med god margin det største førkolumbianske imperiet i Amerika. Det strakk seg fra det som nå er Ecuador, gjennom Peru og Bolivia, ned inn i Chile og deler av Argentina. Det administrative, politiske og militære senteret av imperiet var byen Cusco. Inkaene bygde gjestgiverier, signaltårn, veier og massive kongelige statuer, for eksempel berømte Machu Picchu.

Inka-riket besto av 6–14 millioner innbyggere fra mer enn 100 forskjellige etniske grupper. Godt konstruerte jordbruks- og veisystemer samt sentralisert religion og språk bidro til å opprettholde en sammenhengende stat. Det fantes ikke skriftlig språk, men en form av quechua ble den primære dialekten, og knyttede strenger, som kalles quipu, ble brukt til å holde styr på historiske hendelser og regnskap. De fleste undersåttene var selvforsynte bønder som tok seg av mais, poteter, squash, lamaer, alpakkaer og hunder, og de betalt skatt via offentlig arbeidsplikt.

Inkaene hadde også en enorm militærstyrke. Inkahæren var en multietnisk væpnet styrke som ble brukt til å utvide imperiet og forsvare suvereniteten til territoriet. Når imperiet vokste i størrelse og befolkning, gjorde hæren det samme, og på toppen nådde den 200 000 menn. Til tross for makten sin ble inkaene raskt overveldet av sykdommene og de overlegne våpnene til spanske angripere, og den siste bastionen av det enorme imperiet ble erobret i 1572.

Vil du finne ut mer om disse fantastiske sivilisasjonene og besøke de UNESCO-oppførte levningene som fremdeles kan ses i dag? På ekspedisjonscruisene våre til Sør-Amerika har du sjansen til å se Nazca-linjene og besøke Chan Chan og Machu Picchu.