Navngiving og oppdagelse

Navnet «Svalbarði funnin» ble først nevnt i islandske annaler i 1194. Svalbarði kan oversettes som «kald kyst», mens funnin betyr «funnet», så Svalbardi funnin betyr «kalde kyster som har blitt funnet». Det er ingen som vet om referansen i annalene faktisk viser til Svalbard som vi kjenner i dag, men navnet ble aldri endret.

Selv om det spekuleres i om vikingene eller pomorene faktisk oppdaget Svalbard tidligere, ble den offisielt oppdaget i 1596 av Willem Barentsz, en erfaren sjøfarer fra Nederland. Det nærliggende Barentshavet er også oppkalt etter ham.

Området med skarpe fjelltopper i nordvest ga han navnet «Spitsbergen», som betyr «spisse fjell» på nederlandsk. Dette er nå navnet på den største øya i Svalbard-øygruppa. Han oppdaget også den sørligste øya i øygruppa, som senere ble kalt Bjørnøya.

Hvaloljerush

Da engelskmannen Henry Hudson kunngjorde at vannet rundt Svalbard var fullt av grønlandshval i 1607, flokket hvalfangere til øyene i jakt på den lukrative hvaloljen. Hvalfangere og sjømenn fra Nederland, England, Spania, Frankrike, Tyskland og Danmark nærmest tømte hvalbestanden i løpet av 1600-tallet.

I denne perioden var Svalbard og omegn markert som «terra nullius», det vil si et ingenmannsland som ikke tilhørte noen myndigheter eller nasjoner der det var fritt frem for alle. Det stoppet ikke de to hvalnasjonene Nederland og England fra å dele opp hvalområdet mellom seg. De ble enige om at engelskmennene skulle jakte sør for Magdalenefjorden, mens nederlenderne skulle jakte i det nordvestlige hjørnet av Spitsbergen. Andre land ble tvunget til å inngå separate avtaler med de to nasjonene, til stor ergrelse.

Bilde: Eric James Ryan, Oscar Farrera, Lise Dreistel og Genna Roland

De første bosetterne

Pomorene var en etnisk gruppe fra kysten av Kvitsjøen i Russland som kom til Svalbard for å jakte på ville dyr i Arktis: reinsdyr, polarrev, sel, hvalross og til og med isbjørn. Det er usikkert akkurat når pomorene begynte å komme til Svalbard. Det man vet er at de, i motsetning til hvalfangerne, hadde en bærekraftig jaktmetode som ikke tømte den ville dyrebestanden.

Fra midten av 1600-tallet begynte de å sette opp små fangststasjoner langs kysten av Svalbard. Noen av de senere fangststasjonene var ganske avanserte, med oppholdsrom, lagerrom og til og med en badstue. Vi vet om cirka 71 russiske fangststasjoner på Svalbard, og de fleste av dem ser ut til å være godt nok utstyrt til å være i drift året rundt.

Pomorenes aktiviteter på Svalbard økte og nådde toppen på slutten av 1700-tallet, da rundt 100 til 150 pomorer overvintret på den isdekte øygruppa. Dette var det første folket som hadde tenkt tanken på å overvintre her. De satte opp flere store trekors langs kysten av Svalbard for å beskytte dem mot høyere makter og for å bringe hell og lykke i jakten og fangsten. De ble også brukt til å markere territorier. To av disse russisk-ortodokse korsene står fremdeles ved Nordaustlandet den dag i dag.

Tidlige ekspedisjoner

På 1700- og 1800-tallet var Svalbard et populært sted for både større og mindre ekspedisjoner og vitenskapelige forsøk. Noen av de viktigste vitenskapsutforskerne var Baltazar Mathias Keilhau, Adolf Erik Nordenskiöld og Martin Conway.

Conway var den første som tegnet et kart over den indre delen av Spitsbergen, mens Keilhau var den første til å utføre ekspedisjoner i den indre delen. Han publiserte flere viktige artikler om Arktis. Det meste av Nordenskiölds forskning handlet om øygruppa i sin helhet. Dette er likevel bare noen få av de mange vitenskapsfolkene og oppdagelsesreisende som dedikerte tiden og interessene sine til Svalbards frosne landområder.

Kulldrift

Fra 1800-tallet og utover ble Svalbard mer og mer dominert av nordmenn, som også satte opp fangststasjoner og overvintret. Denne aktiviteten snudde i 1906, da bosettingen i Longyearbyen ble etablert for å støtte kulldrift i regionen. Innen 1920 hadde permanente kullgruver blitt etablert flere steder på Svalbard.

Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925, og med den fikk Norge suverenitet på øygruppa. Avtalen forbød også alle «krigslignende formål». Innen 1930-tallet var alle bosettingene enten norske eller sovjetiske. Etter at USSR ble oppløst på 1990-tallet, har den russiske befolkningen på øyene gått kraftig ned.

En ny industri ankommer

I dag er turisme en av de viktigste inntektskildene for Svalbard, spesielt i Longyearbyen. Det var faktisk Hurtigruten som sto bak denne turismebølgen.

I 1896 etablerte Richard With, grunnleggeren av Hurtigruten, en rute han kalte «sportsruten». Ruten gikk fra Hammerfest til Svalbard. Ruten ble raskt populær blant feriegjester. I tillegg til den nye ruten, transporterte han også et forhåndsbygd hotell til et område i nærheten av Longyearbyen som fremdeles kalles «Hotellneset». Etter hvert kom det flere andre hoteller, og Svalbard ble en førsteklasses destinasjon for oppdagelsesreisende som ville utforske Høyarktis.

Når du seiler med oss, har du muligheten til å gå i fotsporene til de modige oppdagelsesreisende som bidro til å gjøre denne arktiske øygruppen til det den er i dag.