Nordlyset

Det er mørkt, du er utendørs og alt er stille. Plutselig fanger et glimt av lys oppmerksomheten din. Svakt i starten, så intens og levende. Den mørke himmelen transformeres til et vakkert fargespill av grønne, lilla, røde og gule nyanser. Det er hypnotisk og umulig å ignorere. Det er som en vakker melodiøs ballade men uten lyd.

Magnetismen i nordlyset

Den som aldri har sett nordlys, har gått glipp av noe nesten ubeskrivelig. Den som har sett nordlys, ønsker trolig å se det igjen, magnetisk som dette grønne lyset er i sin tiltrekning. Det er kveld, og mørkt ute. Vi beveger oss sakte over det svarte vannet under oss. Men vi ser ikke ned nå, og vi ser ikke mot land der kystlinjens holmer og skjær og bygder og fjell sakte viskes ut av mørket. Vi står på dekk med hodet vippet 40 grader bakover. Det er kjølig i luften, og folk hvisker mer enn de snakker til hverandre, og ...

DER! DER ER DET! Der er aurora borealis, lyset som den mørke arktiske natten er så kjent for.

Hvordan oppstår nordlyset?

Fenomenet oppstår når solvinden er kraftigere enn normalt, og slynger elektriske ladete partikler mot jorden. Partiklene, elektroner og protoner, danner et magisk lys når de kolliderer med gassene i jordas atmosfære. Den elektromagnetiske strålingen viser seg som et bølgende lys som varierer både i form, farge og styrke, fra mørkeblå, til gul, rød, oransje, og oftest grønn.

I natt er det grønt.

Det grønne lyset skjæ­ rer himmelen som myke spyd, og nå, som lyse slør som bukter seg mot øst, så mot vest, så ned mot havet og opp mot Nordstjernen. Og der, ett til! Og ett til! DER! Det er som om polarhimmelen åpenbarer seg for oss, fra øst til vest, nord til sør, som et lyslerret dras foran øyene våre og vi peker med fingrene, som om vi glemmer at også sidemannen ser det samme som vi ser.

Hvor lenge står vi her, med åpne munner, og ser og fotograferer og føler varme og kulde samtidig? Fem minutter? Ti minutter? Ja, hvor lang tid tar det å få et minne for livet? Knapt en lyd høres.

«Nordlyset forandrer seg uten å bevege på seg (changing without moving)», skriver den britiske forfatteren Kathleen Jamie. «Det er som et kunstnerisk arbeid som aldri blir ferdig, som konstant tegnes om, endres, gjøres på nytt».

Så stirrer Jamie opp på himmelen igjen, målløs, som oss, som de fleste som får oppleve akkurat dette.