Ny-Ålesund - byen før Nordpolen
Besøk en av verdens nordligste bosetninger. Og postkontoret nærmest Nordpolen.
Det er en spesiell opplevelse å se land etter å ha vært en stund på åpent hav. Det er også en underlig opplevelse å se konturene av en by, nesten 78 grader nord, Nordpolen neste stopp.
Hjemme er vi så vant til gater, biler og hus rundt oss at vi knapt tenker over det. Her og nå er det å oppdage en liten by, i alt det øde landskapet, noe nytt, nesten magisk.
Hurtigruten seiler forbi Prins Karls forland og dreier vestover inn Kongsfjorden. Skyfri himmel, nesten ikke et vindpust, solen varmer godt, selv i Arktis i april. Vi har seilt i tre døgn nå, over Barentshavet, forbi Bjørnøya og inn i fjorder sørvest på Spitsbergen. Vi har sett sjøfugler på trekk mot nord, isbjørn, rev, reinsdyr og sel. Men nå forandres synsinntrykkene. Alle trekker ut på dekk. Flere står med lukkede øyne i den sterke solen, andre fotograferer eller forstørrer det store rundt oss med kikkert.
Vi nærmer oss Ny-Ålesund, og det første tegnet er satellittene langs fjorden. Hvite antenner oppover de mørke fjellsidene, moderne og teknologiske brudd med den ville arktiske naturen. Ny-Ålesund er da også blitt internasjonalt kjent for forskningen som gjøres på klimaendringer så langt nord.
Den lille byen blir tydeligere og tydeligere. Fargene skiller seg ut mot de hvite fjellsidene bak og den speilblanke fjorden foran oss. Husene er turkise, røde, gule, blå. Fargene spraker og virker ekstra intense grunnet fravær av sivilisasjon i store områder rundt. Nå ser vi også mennesker bevege seg mot kaia.
30 mennesker overvintrer her i stummende mørke, 130 bor her under midnattssolen på sommeren. Noen få av dem står nå ytterst på kaia for å ønske velkommen. De utgjør et lite orkester som spiller for oss. Hurtigruten er første store skip som legger til kai i Ny-Ålesund i år.
Vi går i land på snaue 79 grader nord. Våren er så varm at vi lar lue og votter ligge i lugaren. Byen, om vi kan kalle de 40-50 bygningene en by, har en hovedgate. Gaten er dekket av snø, lyset er så sterkt at det blender og får alt til å skinne. Vi går så sakte vi kan, i håp om at byturen varer lengst mulig.
En mann bærer svære kasser inn i et hus. Han stopper og ser på oss, de første besøkende ”fremmede” på en liten evighet.
- Kom tilbake i morgen! Sier han.
- Hva?!
- Da åpner vi museet vårt. Kom, ellers går dere glipp av noe stort! Velkommen skal dere være, sier han lokkende.
Et par firhjulstrekkere kjører forbi. Andre kommer på sparkstøtting, en går på ski. Ved de små husene står fjellski og snøskutere. Det er fremkomstmidlene i det høye nord. Et lite hotell ligger til høyre, verdens nordligste postkontor til venstre. Det er et lite turkist hus. Det skinner også i det sterke sollyset. Flere går inn for å sende postkort ”fra Nordpolen”. Noen meter bakenfor står byens største bolighus. Det er rødt og i to etasjer. Her bodde polarhelt Roald Amundsen da han var her i 1925-26, for å forberede seg til Nordpolen-ekspedisjoner.
En stor mast rager høyt noen hundre meter bak Amundsens hus. Det var her Amundsen og Umberto Nobile tok av med luftskipet ”NORGE” mai 1926, masten ble luftskipets ”kai”.
Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren Nobile – som førte det fra Italias hovedstad Roma og hit. Luftskipet forlot Ny-Ålesund 11. mai 1926, til verdenspressens store oppmerksomhet, og passerte den geografiske nordpol klokken 02.20 neste dag. Ferden fortsatte videre til Teller, Alaska hvor de landet 13. eller 14. mai.
Fra den blå telegrafstasjonen rett ved ble nyheten kringkastet fra Ny-Ålesund til verden: Amundsen hadde greid det igjen! Vi har vært på Nordpolen! Derfor er byens navn så tett knyttet til punktet på toppen av jordkloden - og vårt fremste polarikon ved siden av Nansen. Historien fortelles på Telegrafstasjonen, som nå er blitt et museum over byens barske historie med kullgruver og polare tokt.
I enden av gata ligger Det norske polarinstituttets kontor og statuen av Roald Amundsen. Og bak der: de hvite forhøyningene ved foten av fjellet, fysiske bevis på kullgruvene som en gang var i drift her. Og bak dem igjen: fjell, isbreer, snø, villmark med en og annen isbjørn.
Om tre ting kan oppsummere dette stedet, er det følgende:
1. Kull.
2. Roald Amundsen – og Kappløpet mot Nordpolen.
3.Forskning.
Og da har vi ikke en gang nevnt naturen.
Ny-Ålesund ble grunnlagt av et kullkompani i 1916. Fjellene har rike forekomster av det fossile brenselet. Men driften ble nedlagt etter den store gruveulykken i 1962, der 21 mennesker omkom. Da flyttet naturforskere inn. Og med erkjennelsen av at verden blir stadig varmere, og at endringene skjer raskest i Arktis, ble Ny-Ålesund en internasjonal forskningsbase for vitenskapsfolk fra flere land. De bor i husene rundt oss, men de fleste er ute i naturen på feltarbeid nå.
To ATV-er lastes med utstyr mens vi går forbi. De skal ut til en isbre i nærheten, der forskning gjøres på isbretykkelse, oppvarming og is-smelting. Forskningsfunnene blir jevnlig formidlet til verden, slik nyheter om ekspedisjonene til Nordpolen ble det for 100 år siden.
Det hele skaper en merkelig stemning av å være der det skjer – på verdens utpost i ødemarka.
Vinden har løyet helt. Fjorden speiler fjellene rundt. Solen farger snøen til gull. Knapt en lyd høres. Vi lukker øynene i sola. Da hører vi fuglelyder, kanskje fra fuglefjellet ved fjorden.
Og fra dette stedet og landskapet kommer snart neste breaking news fra klimafronten. Det er så vakkert her at man tar seg i å tro på at neste nyhet er en glad-nyhet.
Vi går oppover mot gruvene. Da kommer en ung mann på ski.
- Hvor er du på vei? Spør vi.
- Til toppen av det fjellet bak der. Jeg er ferdig på jobb. Nå skal jeg opp dit. Der skal jeg sole meg. Så skal jeg stå på ski ned.
Han gliser, brun av sol allerede i april.
-Jeg har reist mye i jobben min. Men Ny-Ålesund er det råeste stedet jeg noensinne har sett. Snart kommer familien min. Da finnes ikke en bedre plass i hele verden, sier han.
Så forsvinner han på ski til høyre for gruvene og oppover dalsiden.
Det synet er allerede verdt et postkort fra verdens nordligste postkontor.
