Jakten på den Store Hvite Bjørnen

”Det er mest som ein draum at ein no verkeleg er på veg til ein stad og eit liv som ein har lese som mykje om... For nokre år sidan kunne eg ikkje ha drøymt om at eg nokongong skulle få sjangs på ein slik tur.”

(Isbjørnjeger Knut Bjåen, 1946. Fra Birger Amundsens bok Uten Nåde, om isbjørnjakt i Arktis.)

Båten glir sakte mot land. Nervene kiler i kroppen. Isflakene duver rundt oss. Knust is etter hard vind er blåst opp på stranden. De som snakker hvisker, så lavt at ordene oppløses rett utenfor munnen. Vi tar et forsiktig skritt ut i det krystallklare vannet og går opp på odden dekket av snø og is. Solen finner sprekker i skylaget, sender skarpe gylne lommer i alt det hvite. Alle som går på land blir stående noen sekunder og speide. Man ser etter isbjørn, før man går videre inn på land.

Vi er på Gnålodden, Hornsund, sørvest på Spitsbergen, kjent for sjøfuglene og isbjørnene.
3-400 hundre meter foran oss er går fuglefjellet rett til værs. Tusenvis av sjøfugler har akkurat kommet. Alkefugler og måker skriker og synger derfra, lyden minner om klaging.

En liten hytte stikker opp over steiner og snø, den er noen kvadratmeter stor, treplankene er grå av elde og vær. Det er en av isbjørnfangsthyttene til Wanny Woldstad. Her bodde hun i flere år på 1930-tallet, i perioder med to sønner. Til bladet Tromsø beskrev hun i 1934 fangstlivet på Svalbard: ”Vidunderlig! Til tross for farer, spenning og anstrengelser er det en ønsketilværelse. Jeg vil i ethvert fall ikke bytte med noe annet...Svalbard er gått meg i blodet.” Hytta står fortsatt. Sengene er der. Vi ser inn i fortiden, men kan umulig forestille oss hvordan livet hennes var.

Vi går østover mot fjorden. Brått ser vi spor i snøen foran oss, svære spor, grå skygger i snøen. Vi stopper. Fire menneskeføtter fyller det. Sporene går østover, over høydedraget der en fra Hurtigrutens ekspedisjonsteam holder vakt. Isbjørnspor. Den har vært her, akkurat her vi nå står. En mektig følelse oppstår. Dette er ikke Discovery eller National Geographic. Dette er virkelig.

Oppdagelsen av Arktis

Oppdagelsen av Arktis begynte for alvor morgenen 12. Juni 1596. Willem Barentsz og ekspedisjonen han var en del av seilte nordover. Sør for Spitsbergen (Svalbard) oppdaget nederlenderne en besynderlig øy, full av fugler og omkranset av steile klipper. Der så de også noe stort og hvitt i vannet. Det kan kalles Europas oppdagelse av isbjørn. Ukjent med bjørnens krefter trædde Barentsz trædd en løkke rundt den svømmende isbjørnen. Den reagerte ”voldsomt”, mannskapet sloss med den i to timer, før de fikk bjørnen ombord og flådde den der. Skinnet var 12 fot langt.

”Denne øya kalte vi Beyren Eylandt” (Bjørnøya) – samme øy vi så gjennom en spøkelsesaktig tåke et døgn tidligere. Navnet til tross: Bjørnøya er ikke viktig for isbjørnen. Øya ligger for langt sør, vinterisen for ustabil. Det er et døgns seilas nordover isbjørnen har sitt hjem.

Og dit, på Svalbard, kom Willem Barentsz noen dager senere. Han så de skarpe tindene og kalte øya for Spitsbergen. Med den europeiske oppdagelsen av Svalbard, begynte også jakt og fangst i Arktis. Først av hvalross, hval og sel, etterhvert isbjørn. Skuter fra flere nasjoner trakk hit mot nord. På Svalbard-øyene finnes kors, minnetavler og graver etter jegere som omkom eller ble drept av isbjørn under overvintringer. Fangstlivet var hardt. Man var alene i isødet i flere måneder. Ble man syk eller skadet, måtte man reparere seg selv.

Isbjørnjegere kunne få 80-100 bjørner på en vinter. Den kraftige fangstingen førte til kraftig nedgang i de ulike bestandene i Arktis. Så ble da også isbjørnen fredet i 1973. Nå trues den ikke av jakt, men av issmelting og matmangel. Endringene i isforhold i Arktis har ført til dramatisk nedgang i antall isbjørnhi på Svalbard. På Kong Karls land, isbjørnens fødestue, fantes før mellom 30 og 80 hi om vinteren. I 2013 ble det funnet kun to hi. Mat, som ringsel, blir vanskeligere å finne. Selen trenger snø og is for å fostre opp unger, men sjøisen dannes nå mye senere, hvis den i det hele tatt legger seg. Slik ble både isbjørnen og ringselen symboler på klimaforandringene. I hver observasjon av isbjørn ligger det derfor et slags håp.

• På utkikk etter isbjørnen i Arktis

Artikkelen fortsetter under bildet.

Noen timer tidligere:

-Der! Isbjørn! Sier vi og peker.

Hurtigruten glir langsomt inn en fjord på sørvestsiden av Svalbard. Vi har opplevd storm over Barentshavet, nå er sjøen rolig, sølvskimrende. Vi står sammen med mannskap på Hurtigruten og ser ut mot land.

-Det mørke feltet der fjellet skrår ned og møter sjøkanten. Det må være isbjørn! sier vi, med kikkerter foran øynene.

Manuel Marin, ornitolog og Hurtigruten-ekspert på polare strøk, hever ikke engang kikkerten før han rister på hodet.

- Dere ser på en... stein! Sier han og gliser.

- Kunsten å se handler om å se etter unaturlige former og farger mot bakgrunnen. Det der er altfor mørkt mot hvit bakgrunn.

-Lytt til Manuel! Han er av ørneslekt, roper en av ornitologens kolleger.

Sjøisen ligger tynn og gråhvit 200 meter ut fra land. Og der det er is, er det ringsel. Og trolig isbjørn. Vi glir stille som en jeger inn i isbjørnland. Sansene skjerpes. Flere trekker ut på dekk. Den arktiske vinden treffer ansikt og fingertupper. Med kikkerter og lange fotolinser glir blikket vårt rykkvis, meter for meter, over det hvite landskapet, på leting etter gulhvite bevegelser.

Isbjørner er einstøinger. Binner henger ikke med andre binner, isbjørnunger leker ikke med andre unger. Skal vi se dem, må vi se etter ei binne med unger, eller en enslig vandrer. Isbjørnen kalles ”den store vandreren”. Gjennom forskernes øremerking vet vi at de gjerne beveger seg 40 kilometer i døgnet og svømmer lange distanser. Enkelte bjørner legger ut på vandring mot Grønland i vest, eller østover mot Frans Josefs land. De kan være halvveis til Grønland, så snu og gå tilbake. Til samme sted.

Foreløpig ser vi fugler, tusen påminnelser om at sommeren er på vei. Det er april. Vi ser flokker med teist, lomvi, alkekonge og ærfugl.

To eldre britiske venninner spør hva fuglene heter. Vi peker dem ut for dem. Hva drar dere hit til Arktis? Spør vi.

-Vi vil ikke til Middelhavet og steke. Vi vil mot nord. Vi liker det kalde. Nord er som en forelskelse, sier de.

En sjelden gang ser vi ørsmå hytter på land, rester av fangsthytter isbjørnjegere overvintret i. Menn som pusset tennene en gang i året, på Norges nasjonaldag, da med oppvaskmiddel.

Et tysk ektepar vi møter på dekk sier:

-Vi er opptatt av klimaendringene og sjøisen i Arktis som smelter. Vi vil se det forskerne snakker om. Og så drømmer vi om å få se isbjørn, sier de.

De har boblejakker og luer, blikkene gransker hver meter av sjøisen.

- Vi er nå i isbjørnland. Jo flere som bruker øynene, desto bedre, sier høyttaleren.

Flere lener seg fremover for å se tydeligere, være den som kan rope: DER! DER! Vi er alle som barn nå, i Arktis for første gang, med blikket barn studerer verden med.

Isbjørnen er største av verdens bjørnearter. Den er skittenhvit, grålig, nesten gul. Hanner veier mellom 300 og 700 kilo og kan bli 2,6 meter høy. Kroppsvekten varierer voldsomt i sesongen. Nakken til hannen er bredere enn hodet. Sammenlignet med andre bjørner er hodet langt, smalt, ganske lite i forhold til kroppen, mindre og tett pelskledde ører, kraftigere klør, lengre rovdyrtenner og skarpere kinntenner. De fleste av trekkene er tilpasset å leve av kjøtt.

• 14 fakta du ikke visste om isbjørner

Det er spenning i luften. Vi stirrer. Stormfugler flyr majestetisk over båten, bruker ikke vingene når de flyr, lager ikke en lyd. På iskanten 100 meter foran skipet ser vi to seler skli ned fra isen og i den mørke vannet. Det er isbjørn her. Vi kan nesten føle det.

Vi glir videre innover fjorden. Solen trenger gjennom skydekket, former fontener av lys mot sjøen og isen rundt oss. Sølvfarget, så gullfarget. Det er så stille her, kun et svakt sus av historie og villskap, og det er stille ombord. Vi ser og leter. Det er som om stillheten gjør oss mer mottagelige for det vi ser. Alt går inn, fjellene, de spisse tindene, den turkise isbreen i vest, det treffer.

Da skjer det noe.

Noen brå bevegelser i folket på dekk, lave rop fra noen. Noen må ha sett noe. Fra høyttaleren høres en stemme:

-Ladies and gentlemen, på babord side kl 23 har vi ... en isbjørn. Rett til høyre for en lille øya i isen ser dere noen isklosser. En meter til høyre ligger isbjørnen og sover. Der beveger den seg!

Vi vet knapt hvilken fot vi skal stå på, går hit, dit, ser med kamera, med øynene, folk med kikkert gipser og ler: der! Der! Vi stirrer. Hvor er den? Hvor? Vi prøver å tenke som ornitologen: Se etter former og farger som skiller seg ut. Og da ser vi det. Noe gult mot det hvite, en svakt gul forhøyning på den flate isen. Den er langt unna, kanskje 300 meter. En mann låner oss en kikkert. Og der...isbjørnen fyller hele synsfeltet, kikkerten skaper en sjokkartet opplevelse av nærhet.

Rolig, liggende i en kveil, er bjørnen, gul og vakker. Noen sekunder leer den litt på seg, som for å bytte posisjon i sengen, midt på iskanten, med en isbre i ryggen. Hodet løfter seg nysgjerrig opp, øynene ser i vår retning.

Så legger den seg rolig ned igjen.

Fakta:

• Isbjørnen på Svalbard ble fredet i 1973.
• Man antar at finnes omtrent 25 000 isbjørner i verden, fordelt på de enorme områdene i Canada, Alaska, Grønland, russisk og norsk Arktis, og på isen nær Nordpolen. Rundt Svalbard: cirka 3000 bjørner. Isbjørnens viktigste hi-områder: Kongsøya, Svenskøya, Edgeøya, Nordaustlandet og Hopen. De fleste bjørnene vandrer med drivisen på østsiden av Svalbard, da det her er mer is enn på vestsiden.
• På disse mytiske øyene kunne fangstmenn bli ”innesperret” i lange perioder grunnet drivisen utenfor.
• Til tross for tidligere tiders overbeskatning har Svalbard artsrik fauna av marine pattedyr. Hele 19 arter: isbjørn, hvalross, fem ekte selarter og 12 hvalarter.
• Isbjørnen er vinteraktiv, selv i 24 timers mørke. Men hviler ofte en dag eller to. De parer seg i april/mai. Bamser lukter binner på flere kilometers avstand. Bamser parer seg med flere, men oppvarter en om gangen. En drektig binne graver senhøstes ut et hi i snøen. Der er hun i fire-fem måneder. Binna føder rundt nyttår. Ungene veier mellom 500 og 700 gram.
• Isbjørn klarer seg i lang tid uten mat. Binner uteblir fra mat fra sent på høsten til de kommer ut av hiet i mars/april.
• Anbefalt litteratur: Ian Sterlings Polar Bears – The Natural History of A Threatened Species. Birger Amundsens Uten nåde. 

Vil du se isbjørnen med egne øyne? Dra på en Svalbard-ekspedisjon med Hurtigruten.